Sørgepilens hemmelighet

Rett ved der jeg bor er det en diger sørgepil, et tre så stort at det må ha stått der i mange flere år enn jeg har levd. Jeg har betraktet det mange ganger på min vei forbi, det er knapt en handletur på kolonialbutikken at jeg ikke stopper og ser på treet på vei hjem. Jeg vet knapt noen trær som er vakrere enn sørgepil, tenker jeg da.

Noe av det vakre er de poetisk elegante hengende greinene som er solide nok til å bære vekta av seg selv og sin forlengelse, og av alle bladene som i disse dager er i ferd med å springe frem fra vinterdvalen igjen. Våren har vist meg at ’min’ sørgepil har gått fra barkebrungrått via gulgrønt skjær til spede, men tydelig skarpgrønne skudd og etterhvert tilløp til blader. Sørgepilen forteller meg at årstidene skifter, uavhengig av hva temperaturen og kalenderen forteller meg.

Man tenker jo at sørgepilen alltid gråter; at grenene henger som ei furten underleppe og at bladene danner tårer som ser ut som om de daler mot bakken selv om de sitter fast i grenene. At sørgepilen i bunn og grunn er et trist tre, på sitt vis.

Men her om dagen oppdaget jeg at sørgepilen har en hemmelighet. Den samarbeider nemlig med vinden. Og når vårvinden stryker de myke, lette greinene litt ut til sida brytes bildet av sørgepilen. Med greiner som peker til sida i stedet for rett ned kan man simpelthen ikke unngå å se det: sørgepilen smiler! Jeg vet ikke om den kniser eller ler fra bunnen av lungene og opp. Men jeg så smilehullene, jeg hørte latteren og jeg er sikker på at det var vinden som kilte sørgepilen til den lo. Selvfølgelig hadde jeg ikke kamera med meg, så jeg kan ikke bevise det her og nå.

Men det er sant. Sørgepilen skjuler en stor hemmelighet: den kan altså le!