Det Ingeborg ikke vet

Det er noe Ingeborg ikke vet. Og Ingeborg, det er Ingeborg Moræus Hansen. Hvis du ikke vet hvem hun er kan du for eksempel klikke her.

Det første gangen jeg møtte henne var jeg nesten 17 år. Jeg gikk på folkehøgskole, på medielinja, og vi var på klassetur i tigerstaden for å lære mer om medier – og for å nyte diverse ting som tigerstaden kunne by på.

En av de faglige tingene på programmet var et besøk hos Saga Kino i Oslo. På den tida var nevnte Ingeborg sjef for Oslo Kinematografer. Eller kanskje hun bare var sjef på Saga? Jeg er neimen ikke sikker. Og jeg aner ikke hvordan det gikk til, for sjefer gjør vanligvis ikke jobber som f.eks. omvisning for noen som ikke er viktige for bedriften. Men den dagen vi var der var det altså Ingeborg som skulle vise oss rundt. Jeg anter ikke hvem hun var da vi møtte henne innafor døra, hadde aldri hørt navnet før. Men etter den dagen har jeg alltid visst hvem hun var, i alle fall den offentlige delen av henne.

Hun ga oss mer enn en omvisning. I stedet for å bare vise oss hvordan det så ut inne på Saga forklarte hun oss mye av jobben i samme slengen. Forklarte oss om all politikken som ligger i å velge hvilken sal du setter en film opp på, for eksempel. Er filmen en garantert blockbuster (James Bond) som går rett inn på Saga 1? Eller er det en film som det er lurere å sette opp i en litt mindre sal (Heftig og begeistret) så la ryktet spre seg slik at filmen vokser i popularitet og SÅ flyttes over i en større sal? Avgiften produsenten betaler til kinoen varierer med antall seter i salen, så det kan ligge politikk i sal-valg både for produsent og for distributøren, for kinoene.

En annen ting hun forklarte oss – særlig mellom linjene – var markedsføringa; det å kjenne sitt marked og vite hvordan det fungerer. Jeg ble veldig imponert da hun sa noe sånt som: ”Hvis jeg har en film jeg liker og som jeg vil skal bli en hit, ringer jeg til de jeg kjenner som har høye posisjoner, for eksempel professorer, høytstående politikere eller sjefer i bedrifter. Jeg sier ’hei det er Ingeborg! Du, nå har jeg en film jeg er sikker på at du vil like…’, og så vet jeg at de kommer. Og hvis de liker filmen, forteller de om det til folkene rundt seg; professoren til studenter og kolleger, politikere til statssekretærer og stortingsmedlemmer, bedriftsledere til kolleger og underordnede. Ordet sprer seg via uformelle kanaler og det betyr ofte vel så mye som allverdens plakater og annonser.” Hun kjente sitt market og visste hvordan hun skulle spille etter de reglene som gjaldt.

Hun sa mye mer også, men det var disse to tingene jeg husker så godt.

Jeg husker dem fordi de fikk meg til å forstå at denne dama var rasende dyktig i jobben sin, fordi hun var kvinne og tydelig komfortabel med å bruke den makta hun hadde, og fordi hun var dame og sjef med mange underordnede av begge kjønn. Hun var ambisiøs og hyggelig på samme tid; hun gjorde omvisninga til en stor opplevelse for oss som kom fra langt nordfra selv om vi ville bety minimalt for omsetningen hennes. Hun viste oss - meg! - at du kan være sjef og tilnærmelig på samme tid. Kort sagt: hun åpnet øynene mine på mange områder.

Den samme uka gråt jeg over Carmen på Nasjonalteateret, jeg frydet meg over vitenskapelig lekeutfoldelse på Teknisk Museum, jeg ble kjent med Karl Johan og jeg besøkte en stor avisredaksjon for første gang, et sted hvor vi snakket med en pressefotograf som få år senere skulle bli drept mens han var på jobb i Afrika. Store opplevelser, alle som en, for en eventyrlysten 17åring fra ei øy nord i Atlanterhavet.

Men det som sitter i; det jeg husker levende i ettertid og det som har formet meg, min tenking og mine valg og ambisjoner – det er møtet med Ingeborg. Hun aner det ikke. Men hadde det ikke vært for henne akkurat den dagen ville jeg ikke vært her jeg er i dag. Derfor har jeg et snev av takknemlighet overfor henne. Samme hva.