Enklere når jeg blir stor

Jeg husker så godt hvordan det var å være 16. Det å avslutte grunnskolen og skulle velge hva man ville gjøre ‘neste år’ føltes som om man skulle velge hele sin fremtid. Og som 16åring vet man ikke alltid hva man vil ha ut av fremtida, derfor kan valget være veldig vanskelig. Selv visste jeg hva jeg ville gjøre året etter, og hadde ideer om resten av livet, men blant mine venner ble det ofte sagt: “skulle ønske jeg var voksen og visste hva jeg ville”. Så lite vi da visste.

Jeg visste lite om at det som voksen ikke alltid er så mye enklere å velge. Selv om jeg er en god del eldre enn den gang da, og har erfaring med mangt og mye siden den gangen, så er det ikke alltid enkelt å velge likevel. Erfaringene som jeg trodde ville gi meg retning gjør meg i stedet splittet fordi jeg vil flere ting på en gang. Og det er ikke alltid de tingene man vil lar seg forene, dessverre.

Innimellom tenker jeg for eksempel på hva jeg vil gjøre når jeg drar fra der jeg bor nå. Jobben jeg har nå ser jeg for meg at jeg forlater om ca to år. Da har jeg vært her lenge nok, fått med meg de mulighetene som finnes og er klar for noe nytt. Og tanken på hva som er neste skritt har begynt å lure seg inn, langt bak i bevisstheten.

En mulighet er å fortsette å bo i utlandet men velge et annet land. Det vil gjøre karrieren min godt, det vil gjøre fagkunnskapen min godt, det vil utvide nettverket mitt og by på mange nye opplevelser – og kanskje enda et språk. Kanskje velger jeg da et land som ligger enda lenger sør, eller sogar i en annen verdensdel enn Europa. Mulighetene er nesten uendelige.

En annen mulighet er å si at nok er nok – nå er det på tide å dra hjem. Savnet etter Nord-Norge river i meg mange ganger, særlig om vinteren, og selv om jeg forsøker å dra hjem så ofte jeg kan er det ikke det samme som å bo der hele tida. Jeg tilhører dem som elsker vinteren, som liker sne og fokk og uvær – det gjør meg lykkelig, ikke frustrert. I versjon to av fremtida flytter jeg derfor til Nord-Norge, skaffer meg husky og baserer meg på å bo der i overskuelig fremtid – selv om jobben nødvendigvis tar meg bort en gang i ny og ne.

Jeg må veie sansen for internasjonalt miljø opp mot gleden over aktivt friluftsliv året rundt. Jeg må veie samvær med familien opp mot savnet av gode venner. Jeg må veie varme somre opp mot nordlys om vinteren. Jeg må veie det å ha hund opp mot muligheten for å reise dit jeg vil når jeg vil; og gjerne på impuls. Jeg må veie halve meg mot den andre halvparten av meg. Og de lar seg ikke helt forene.

For øyeblikket velger jeg å ikke velge enda. Jeg velger å ikke tenke på det, velger å utsette avveiinga. For om et år eller to har jeg fortsatt tid på meg, og da er jeg litt eldre.

Det blir sikkert enklere å velge når jeg blir stor.